Keiser og Galier

KEISER OG GALILÆER

Premiär 24. mai 2000, på Den Nationale Scene i Bergen

I 1873 skrev Ibsen det han selv mente var hans hovedverk, Kejser og Galilæer.

Dramaet er skrevet i to deler, og handler om keiser Julian «den frafalne» og

hans eksistensielle vei bort fra kristendommen, og om hans økende selvbedrag.

Diktverket regnes som svært krevende,

men står i direkte sammenheng med Brand og Peer Gynt i Ibsens utvikling

som dikter. Skal man forstå Ibsen kommer man i grunnen ikke utenom dette

kjempeverket, som består av to skuespill: Cæsars frafald, og Kejser Julian.

Likevel er verket blant de dårligst kjente av hovedverkene til Ibsen.

Få har lest det, og det blir nesten aldri spilt på scenen.

Som teaterstykke er Kejser og Galilæer for det første enormt langt.

Det eneste kjente forsøket på å sette opp hele stykket på en kveld,

en sterkt beskåret forestilling ved Det Norske Teateret i Oslo,

tok over syv timer, og hadde innlagt middagspause med lapskaus til publikum.

For det andre har det et veldig mylder av personer,

og er innom over hundre forskjellige navngitte rollefigurer.

De færreste teatre har en stab som gjør det mulig for dem å fylle alle disse rollene.

På Det Norske Teatret ble problemet forsøkt løst både ved å skjære vekk

rollefigurer og la hver skuespiller spille mange roller. Det som da viste seg,

er at rollene også har den svakheten at mange av dem er svært like,

og derfor vanskelige for publikum å holde fra hverandre.

Kejser og Galilæer er på mange måter et imponerende stykke litteratur.

Som en storslått historisk roman, eller kanskje som en lang,

fargerik fjernsynsserie, kunne det kanskje slå an.

Men litteraturhistoriens dom er at stykket mislyktes som teater.

I motsetning til Peer Gynt mente ikke Ibsen at Kejser og Galilæer

skulle være et lesedrama, han ville at det skulle spilles.

Slik gikk det ikke, og stykket er nesten aldri blitt satt opp.